17.mai på Kjerkeberget i Nordmarka

I disse korona-tider var det ikke så fristende å feire 17.mai i byen, noe jeg vanligvis gjør. Så jeg foreslo skogstur for en kamerat, og han foreslo Kjerkeberget tilbake. Det er et sted jeg faktisk ikke hadde hørt om, enda det er Oslos høyeste punkt og nå har jeg jo bodd her en del år. Mulig årsak kan være at det ligger langt nord i Nordmarka, og ikke er et lett tilgjengelig turmål for min del i alle fall. Vi tok syklene på toget fra Nydalen, og gikk av på Harestua. Et kortere utgangspunkt er Stryken, men toget stopper ikke der på sommerstid (det er mulig man fortsatt kan sende forespørsel om stopp på mail - har gjort det tidligere). Uansett - det var fint å sykle nedover de 6 km langs Harestuvatnet, for der traff vi på folk som var kledd opp i finstasen og gikk i små tog. Tilbake til sykkelruta; jeg kan si at vi syklet feil ganske tidlig, noe som resulterte i en 15 km lengre tur. Den første avkjørselen så jeg ikke, og dermed navigerte jeg helt feil ut fra kartet.

Det som er fint med sykkel i marka er at det gjør ikke så mye å sykle feil om man har god tid, og det er jo gøy å få sett flere steder. F.eks. fikk vi skuet utover Hakkloa fra en høyde i øst. Ellers kan det meldes om stort sett fine sykkelveier langs ruta.

   

Men jeg skal ikke stikke under en stol at jeg var veeeldig sliten etterhvert, og etter å ha blitt inkludert i fellessang av Ja vi elsker kl.13 sammen med en gjeng ukjente syklister var jeg ikke helt klar for å sykle rundt hele Sandungen. Men det gjorde vi, og det gikk fortere enn jeg fryktet. Uansett var det fint å få parkert syklene for en stund ved Sandungen gård, og tusle avgårde på en veldig god skogsti oppover åsen. Det tar ca 30 minutter opp til toppen av berget, og det går blåmerket sti sånn halvveis for så å fortsette langs den tydelige stien. På kartet står det at det at toppen er på 631 meter, og det er første gang jeg har hatt en opplevelse av å kunne skue langt når jeg har vært på tur i Nordmarka. 

  

Oppe på toppen står det et sjarmerende gammelt branntårn, der man også kan sitte i solveggen. Vi satte oss på bergene litt nedenfor, og nøt utsikt, kanelbolle og kaffe - samt et skiftende vær som etterhvert gikk over i snøbyger og førte til et naturlig oppbrudd. Men jeg tenkte i mitt stille sinn at der oppe må det være fint å sitte å se på både soloppgang - og nedgang, og ikke var det folksomt heller. 

Kameraten min ble med på å ta en alternativ rute ned, der jeg hadde lest på forhånd "at det skal gå fint på sykkel, men det kan være noen utfordringer...". Det kan jeg bekrefte at det var, og når det fortsatt er mai måned så var det en del snø på denne strekningen. Men vi kom oss etter hvert inn på en sykkelbar vei, og derfra var det bare å suse ned mot Kikut, videre til Bjørnholt og nedover til Maridalsvannet. Telleren min viste 65 km da jeg var hjemme, og jeg kjente at det var 25 km for mye for min sykkelform. Men at Kjerkeberget innfridde - det kan jeg skrive under på. Håper du får tatt turen dit en gang; det er virkelig verdt det!

Du skjønner det når du er på ville veier!

Hm....duften av skau!