Arturos Øy av Elsa Morante, 1957 (371s)

Denne boka fikk jeg låne av ei leseglad venninne som ønsket å rense litt opp i bokhyllene sine. Siden mannen var av en annen oppfatning («Vi gir ikke bort bøker!»J) skal den selvfølgelig leveres tilbake. Det er et år siden jeg tok den med meg hjem, og det er rart hvordan noen bøker bare blir liggende på vent, og så plutselig finner du ut at du skal lese dem.

Vi blir kjent med lille Arturo som er morløs, og har en far som er rastløs og stadig vekk reiser bort fra øya Procida (i Napoli-bukta) der de bor i et avsidesliggende hus. Følgende blir Arturo gående mye for seg selv, og er ganske så fri. Han går ikke på noe skole, han løper ut av huset om morgenen og drar på lange eventyr, før han vender tilbake på kvelden.

I historien til huset der de bor er det en myte om at kvinnfolk skaper kun ulykke og skal dermed ikke sette sin for innenfor dørstokken. Spenningen blir dermed stor når faren gifter seg på nytt og ta med sin nye kone, Nunziatina, til huset. Da giftemålet ikke hjelper noe på farens rastløshet, blir Arturo og stemoren gående mye alene, og det er forholdet dem i mellom som preger resten av historien.

Det tok litt tid å komme inn i denne historien, da det i starten mest var beskrivelsen av Arturos som preget boka, og det gikk litt sakte. Men etter hvert da jeg ble mer og mer kjent med karakteren, ble jeg selvfølgelig nysgjerrig på hvordan det kom til å gå med denne ensomme gutten.

Morante skildrer på en forsiktig måte, men er ikke redd for å legge opp til ubehagelige konflikter mellom karakterene. Jeg likte denne merkverdige boka, og anbefaler den videre.