Bror din på prærien av Edvard Hoem, 2015 (462s)

Denne historien fortsetter videre der Slåttekar i himmelen (2014) sluttet. Eilert Knutsen har forlatt gamlelandet, og reiser over Atlanterhavet med en drøm om et bedre liv der borte, som så mange andre nordmenn gjorde på slutten av 1800-tallet. Igjen på kaia står slåttekaren, Knut Hansen Nesje, og ser den eldste gutten sin dra av sted uten å vite om de noen ganger kommer til å møtes igjen i «dette livet».

Eilert er full av ungdommelig mot og trang til å lykkes i Amerika, og vi følger ham gjennom et tiårs tid der han hjelper slektninger som har reist før ham i tillegg til å reise til ulike steder for å se om det er det landet han er ute etter. Samtidig følger vi foreldrene hjemme på Møre, der det er mye slit og strev for å få den gamle gården til å gi avkastning. Men kjærligheten til jorda, stedet og de få dyrene de eier er stor, og de nekter å opp drømmen om at stedet skal bli det de hadde ønsket, og at kanskje noen av barna skal komme hjem og overta. Men barna har av ulike årsaker ingen planer om å vende tilbake til Nesjelia, de har større drømmer for sin egen fremtid. Eilert vender etter hvert nesa mot Canada, og det er på prærien, i provinsen Alberta, han til slutt slår seg ned og tar land.

Jeg liker disse utvandrerbøkene til Edvard Hoem. For det første er språket som skildrer de ulike hendelsene så vart og fint. Det er ikke store ord og vendinger som benyttes, men en ro som passer godt til de menneskene og omgivelsene det fortelles om. Videre får jeg et innblikk i hvordan livet var for noen av de tusenvis av menneskene som utvandret, og like mye i hvordan det var å stå igjen – å vinke farvel, uten noen gang å vite om at man ville se vedkommende igjen. Dette alvoret, midt i drømmene om en lys og håpefull fremtid, er noe av kjernen i denne triologien hos Hoem, og det skildres varsomt men kraftfullt. Ser frem til å lese bok nummer 3!