Et friluftsliv av Cecilie Skog (i samarbeid med Sigri Sandberg), 2014 (324s)

Cecilie Skog er den eneste i verden som både har gått til Sydpolen, Nordpolen og besteget det høyeste fjellet på hvert av de syv kontinentene, The Seven Summits. Det hadde vært interessant å vite litt mer om bakgrunnen hennes i forhold til disse turene, og da jeg tilfeldigvis fant denne boka på biblioteket fikk den være med hjem.

Boka forteller om oppveksten på Sunnmøre, og hvordan hun etter hvert blir kjent med og mestrer fjellene der. Skog gir inntrykk av at hun var et rastløst barn som ikke likte å sitte inne i klasserommet; hun lengtet ut og etter å være i bevegelse. Etter å ha besteget norske fjell, utvider drømmene seg til andre, mer fjerntliggende fjell.

Vi får høre om turer til Cho Oyu (verdens 6. høyeste fjell) og Mount Everest, og de krevende forberedelsene slike turer forlanger. Det er å samle inn penger til utstyr og sherpaer, og å trene kroppen til å tåle og bevege seg såpass høyt oppe. Ikke minst er det å kunne tolke vær og vind, og kjenne til fjellene – hvilke veier man kan gå og hvilke man bør styre unna- viktige faktorer.

Videre får vi vite om hvordan Cecilie traff Rolf, som hun senere blir gift med, og hvordan de sammen drar ut på nye eventyr. Det er turer til Grønland, første forsøk på K2, og til Sydpolen. Etter hvert drar de også til Nordpolen, og den turen er beskrevet ganske detaljert. Man får inntrykk av et blodslit uten videre, og jeg spør meg stadig vekk hvordan noen orker å utsette seg for slike ting. Her er forfatteren inne på samme tanker gjennom turen, men hun får virkelig frem hvorfor hun gjør dette; det gir en enorm mestringsfølelse, i tillegg til eventyrlige naturopplevelser. Og det er dette som kaller på henne, samtidig som den dårlige samvittigheten for de som sitter hjemme og bekymrer seg gnager på henne.

Det sterkeste kapitlet er det om K2, der mannen Rolf omkommer på tragisk vis. Her er turen gjengitt i dagbokutdrag. Disse utdragene gir et innblikk i hvor godt Cecilie, Rolf og de andre de reiste med forberedte seg til turen, både mentalt og fysisk. De forteller om turglede, om vennskap som utvikler seg til noe helt spesielt på slike turer, og om respekt for fjellet. Og de forteller om glede som blir vendt til bunnløs sorg, i det tauet til Rolf blir kuttet av på grunn av trasige omstendigheter. Turene etter K2 fremstår også som knallharde, men her er fokuset noe mer på den terapeutiske biten og hvordan Skog jobber med tankene sine parallelt som hun beveger seg til Grønland, Antarktis, Nordpolen og noen nye 8000 metertopper – og nye drømmer på det personlige plan.

Dette er ikke ei bok som gir meg dype og nære beskrivelser av naturen. Men den gir meg mer forståelse for hvorfor noen søker så langt opp i høyden og bort mot polene. Skog er ganske ærlig i forhold til hva som skjer med kropp og hode på slike turer, og jeg synes hun balanserer fint i forhold til å dele av det personlige og beskrive målene; det blir ikke bare testosteron på vei til en fjelltopp slik man kan få inntrykk av når man hører om folk som skal bestige de høyeste toppene. Ikke minst viser hun stor respekt for turmålene i forhold til alt det arbeidet hun legger ned før hun drar ut. Og for oss som aldri kommer oss høyere enn Galdhøpiggen og syns at det er mer enn nok, er det veldig fint at noen på en så respektfull måte kan vise oss litt av verden høyere oppe.