mandag 28. mars 2016

Rebecca, av Daphne De Maurier 439s (1938)

(Dette innlegget ble først publisert 8.mai 2012)
 
 «En av tidenes mest uhyggelige kjærlighetsdramaer» står det på forsiden. Jeg vet ikke helt om jeg kan si meg enig i det, men det er en fortelling som inneholder mye: kjærlighet, klasseskiller, mystiske dødsfall, uhyggelige minner fra fortiden, store engelske gods med alt for mange tomme rom...

Historien blir fortalt av en ukjent jeg-person som oppholder seg på et feriested for overklassen i Monte Carlo. Her treffer hun Maxim de Winter, en engelsk godseier som sørger over sin avdøde kone Rebecca. Etter relativt kort bekjentskap gifter fortelleren, nå kjent som fru de Winter, seg med Maxim og flytter til hans store og staselige gods i England, Manderley. Hun blir introdusert som husets nye frue og bestyrerinne, noe ikke hele staben tar i mot med like åpne armer. Små men uhyggelige hendelser forteller om den forrige husfruen, som tilsynelatende døde under tragiske omstendigheter. Den nye fru de Winter møter store utfordringer ikke bare gjennom godsets stab, men også gjennom Rebeccas fortsatt tilstedeværelse som sitter i veggene. Etterhvert kommer det frem flere opplysninger som får fru de Winter og oss til å lure på hva Maxim og husets tjenere skjuler. Hva skjedde egentlig med Rebecca?

Jeg liker denne boka godt. Det er en klassisk krimhistorie, som sakte men sikkert løser opp i flokene, uten at blodige lik og makabre detaljer blir slengt rett i ansiktet mitt. Historien holder på spenningen til siste slutt. I tillegg er det et godt og skildrende språk. Som leser får jeg god tid til å følge trådene, og nyter beskrivelsene underveis.

Anbefales!

Ingen kommentarer:

Vi snakker 9 måneder

Siden siste innlegg. Ja, det er langt mellom blogginnleggene her inne. Men livet skjer, både fine og litt mindre fine ting. Litt helseutford...