Boka handler om komponisten Adam Ankers, som har opplevd en
stor sorg. Vi blir med på en reise fra New Zealand, via Polen og til Sverige
der vi stykkevis blir kjent med Adam og hans historie. På sin reise blir han
kjent med sannheter fra fortiden, både om sin nærmeste familie som for lengst
er borte, men også med hendelser han selv har vært involvert i, og valgt å
bevege seg bort fra.
Olsson har en var og stille stemning også i denne boka. Hun
berører meg flere steder med beskrivelsene sine. Som «I det siste har jeg tenkt
at det for dem som har vokst opp uten å kjenne sin begynnelse, kanskje alltid
vil være en sånn dvelende usikkerhet. For dem vil lykken alltid være flyktig,
ustadig, fordi de mangler tryggheten som ligger i å vite at selv om lykken
forsvinner, vil minnet om den gi en viss trøst. Det er lett å tro at sorg og
tap er en permanent tilstand hvis en mangler det perspektivet historien kan
tilby» (s.55). Jeg oppfatter at boka spinner rundt hendelser der folk har valgt
å ikke fortelle sannheten om sin historie, og hvilke konsekvenser dette kan gi,
ikke bare for personene som er tause, men også for mennesker de kommer i nær
kontakt med. Deres taushet lager ringer i vannet, som utvider seg til å gjelde
også andres liv. Datteren til Adam, Mimi, sier «Jeg har alltid visst at det var
ting jeg ikke kunne spørre om, ting jeg visste du aldri ville fortelle meg, som
du aldri ville diskutere. Jeg aksepterte det. Og det har vært der i hele mitt
liv, nesten som...et handikapp som vil forsvinne hvis du aldri snakker om det.»
Det som jeg ikke liker så godt er at fortelleren skifter
synsvinkel mot slutten av boka. For meg er det å bli godt kjent med karakterene
i ei bok noe som høyner lesegleden, og jeg syns det er litt vanskelig å venne
meg til en ny forteller på slutten av historien. Samtidig er det et grep som
får frem andre sider av historien, så kanskje det bare er genialt? Uansett,
boka anbefales på det varmeste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar